Kontantene forsvinner stille. Hva gjør vi den dagen vi trenger dem?

Tre prosent – men fortsatt viktige

Siden 2020 har kontanter stått for rundt tre prosent av betalingene i Norge. Det kan være fristende å tolke dette som at kontantenes tid snart er over.

Bildet er mer sammensatt. Norges Banks rapport «Finansiell infrastruktur 2025» viser at én av fire nordmenn fortsatt bruker kontanter månedlig eller oftere. Norges Bank konkluderer i «Finansiell infrastruktur 2026» med at kontanter fortsatt har en viktig funksjon, særlig for beredskap og finansiell inkludering.

Kontanter kan brukes av mennesker uten tilgang til digitale løsninger, gir et alternativ uten de samme digitale sporene og kan fungere ved bortfall av elektroniske betalingsløsninger.

Poenget er ikke at kontanter er bedre enn digitale betalinger. Poenget er at de er annerledes – og i et beredskapsperspektiv kan nettopp det være verdien.

Det norske kontantparadokset

I Loomis har vi det siste året arbeidet med Prosjekt Bōsai. Bōsai er et japansk begrep for katastrofeforebygging og beredskap.

Arbeidet har gjort et paradoks tydelig:
Jo mindre vi bruker kontanter i normalsituasjonen, desto svakere blir det kommersielle grunnlaget for infrastrukturen som skal gjøre kontantene tilgjengelige den dagen normalsituasjonen ikke lenger gjelder.

Kontanthåndtering koster. Sedler og mynter må transporteres, lagres, telles og distribueres. Minibanker må forsynes, og næringslivet må kunne få veksel og sette inn kontantomsetningen. Kostnadene forsvinner ikke i takt med volumene.

Kontanter i et hvelv er ikke kontantberedskap

Det er lett å tenke at beredskapen er sikret dersom Norge har nok sedler og mynter. Så enkelt er det ikke.

En seddel i et sentralbankdepot hjelper lite dersom den ikke kan komme dit mennesker trenger den. Kontantene må transporteres og distribueres, tilgangspunktene må fungere, og systemet må kunne håndtere langt større volumer dersom etterspørselen plutselig øker.

Kontantberedskap handler derfor om hvorvidt hele kjeden fungerer.

Norges Bank konstaterer i «Finansiell infrastruktur 2026» at dagens kontanttjenestetilbud er sårbart, og at digitale beredskapsløsninger ikke er tilstrekkelige til å redusere kontantenes rolle. Kontanter må være tilgjengelige og anvendelige.

Markedet og samfunnet har ikke nødvendigvis samme behov

Banker, butikker og kontanthåndteringsselskaper er kommersielle virksomheter, også Loomis. Det er naturlig at aktører reduserer kostnader når bruken faller. Det gjør diskusjonen nødvendig. Bankplassen-artikkelen peker på at banker og andre næringsdrivende kan ønske å redusere kontanttilbudet, mens private og offentlige interesser kan komme i konflikt.

Det som er økonomisk rasjonelt i normalsituasjonen, gir ikke nødvendigvis den kapasiteten samfunnet ønsker i en krise. Beredskap er kapasitet vi håper å bruke sjelden.

Vi vurderer ikke behovet for nødstrøm ut fra hvor mange timer strømnettet var nede i fjor, eller avvikler brannberedskapen fordi det brenner sjelden. Da bør vi heller ikke avgjøre betalingsberedskapen ut fra hva nordmenn foretrekker på en vanlig handledag.

Først må vi definere hva som skal fungere

Løsningen er ikke nødvendigvis flere minibanker, tellesentraler, kontantlagre eller mer fysisk infrastruktur. Det vet vi faktisk ikke. Først bør vi definere hva kontantinfrastrukturen skal kunne gjøre.

Hvor lenge skal systemet fungere ved bortfall av strøm eller kommunikasjon? Hvor raskt må kontanter distribueres ved økt etterspørsel? Hva skjer dersom en kritisk aktør faller bort? Og hvem skal betale for kapasiteten?

Dette kan ikke Loomis eller Norges Bank besvare alene. Myndighetene, bankene og private aktører har ulike roller.

Skal kontanter fortsatt være et reelt beredskapsalternativ, må spørsmålet om hvilken minimumsevne Norge ønsker å opprettholde behandles som et felles samfunns- og beredskapsspørsmål – ikke som et spørsmål den enkelte kommersielle aktør kan løse alene.

Kontanter trenger ikke vinne. De må få eksistere.

Norge skal digitalisere videre. Digitale løsninger vil være førstevalget, og robustheten må styrkes. Det bør vi ta på alvor.

Spørsmålet er ikke om Norge skal velge mellom kontanter og digitalisering. Digitaliseringen er kommet for å bli. Spørsmålet er om vi samtidig skal bevare et reelt alternativ – og hvilken kapasitet som må opprettholdes.

Hvis kontanter fortsatt skal være et reelt alternativ av hensyn til beredskap, inkludering, personvern og valgfrihet, må vi akseptere kostnaden. Deretter må vi diskutere kapasitet, ansvar og finansiering.

Myndighetene, finansnæringen og de operative aktørene bør ta diskusjonen nå – før utviklingen har tatt valget for oss.

Aftenpostens reportasje viser at kontanter fortsatt har en tydelig plass i deler av Europa. I Norge er spørsmålet et annet:

Skal vi vente til kontantinfrastrukturen er blitt så liten at vi oppdager hva vi egentlig trengte – eller skal vi bestemme hvilken beredskap vi ønsker mens vi fortsatt har muligheten?